Jetlag is a bitch, men det er verdt det..

Det har tatt tid, men nå tror jeg at jeg klarer å holde meg våken lenge nok til at jeg rekker å skrive siste episode i årets påskekrim... Det har blitt lite krim, men påske har det jo vært.

Så altså, vi hadde jo vært på Four Corners i fem minutter - etter å ha kjørt bil omtrent en hel dag... langt og kjøre for fem minutter og tre bilder, men det var jo eneste måten å gjøre det på!

Etter ei ikke så aller værst natt på et Inn i Kayenta, på Navajo land, så var siste dagen dessverre et faktum. Alt vi skulle idag var å komme oss de hundre og ørten milene, og over fem timene i bil, ned til Phoenix igjen så vi rakk flyet tirsdags morgen.

Men når det er oss det er snakk om så er det ingenting som blir «bare».

Vi kjørte, som i hele denne roadtrip-helgen, to biler i kolonne og mandags morgen var ikke annerledes.

En god halvtime nedover veien fra Kayenta heiv vi oss inn til høyre og etter ca ti minutter entret vi Navajo National Monument.

Til Olivers store fortvilelse så besto også denne bilturen av et langt foredrag fra Mamma den allmektige om at vi nå skulle inn på så godt som hellig grunn, og her aksepteres hverken løping eller roping, hyling og skriking. Dette er jo noe jeg stadig må minne han yngste på, og han er relativt selektiv i hukommelsen på dette området. Men her, på Navajo National Monument, så er det faktisk ikke lov til det overnevnte og jeg jrysset alt jeg hadde for at Oliver trodde nok på meg til å følge ordrene mine. Det gikk ikke så værst....

Igjen, så er jeg nok i overkant interessert, men det var ganske magisk å få lov til å komme inne her. Det var laget en sti nedover fjellet, og det var ikke lov til å trø andre steder enn på stien.


I begynnelsen av stien sto det to «bygninger». Det ene var et gammelt Sweat house.


Det andre var et Hogan.


Målet med å gå nedover denne stien omtrent en halv mile, var å komme fram til en utkikkspost der vi kunne se en eldgammel landsby bygget an sandstone inne i fjellsiden. Den skal være fra 1200-tallet og står der ennå. Vi sto langt unna, for for å få lov til å komme nærmere må en søke - gjerne år i forveien - om spesialtillatelse. Og spesialtillatelse får du sannsynligvis ikke dersom du ikke er arkeolog eller noe like flott.

Jeg forsøkte å ta bilder der vi sto langt ifra, men med kamera kun på telefon og ikke telelinse var det vanskelig å få foreviget mange detaljer. I tillegg var det likegodt mye skygge inni den «hula» på den tiden av dagen vi var der.

Litt nærmere ser det slik ut... dette er et juksebilde som jeg har tatt fra en brosjyre 😊

Langs stien var det både fjell, kaktus, blomster, sand og trær


og jeg stakk meg på en kaktusnål da jeg skulle stjele noe av den røde sanda... det var vel karma det da... eller noe annet. Men sand ble suksessfullt stjelt og kaktuspiggen ble tilintetgjort av en heroisk Audra med pinsettet til Mary. Alt i alt var alt vellykket.

Ennå hadde vi en lang dag foran oss og måtte tuste oss videre.

Langs veien mot Tuba City stoppa vi i 30 sekunder bare så jeg fikk tatt bilde av to små «fjell».

Disse har naturlug nok fått navnet Elephant Feet. Trenger ikke være rakettforsker for å forstå hvorfor tenker jeg....

Litt senere, da vi ankom Tuba City var det på tide å fylle tanken på både Mustang og Subaru, og dessverre si farvel til reisefølget. Det var fryktelig trist, Mary og Audra er jo praktisk talt familie ettersom jeg bodde hos dem er helt år på nittitallet, men jeg klarte å svelge unna de største hulkene. Jeg kunne jo ikke stå der, midt ut i ørkenen, og la tårene sprute. Det kunne jo få katastrofale følger i forbindelse med dehydrering i varmen...

Mary og Audra skulle ta en annen vei til Phoenix enn sjefen og jeg, for vi skulle innom en klatrepark i Flagstaff når vi først skulle den veien likevel.

Som vanlig fant vi fram lett som en plett og Oliver fikk en egen instruktør for han var den eneste under 11 år på det tidspunktet. Det var lite folk for påskerushet hadde gitt seg, sa instruktøren. Fra å ha omtrent 400 klatrende pr dag i påskehelga, hadde de denne dagen bare kommet opp i ca 20. Det var helt ok for Oliver å få løypa for seg selv - null press.


Fikk ikke tatt et bilde av instruktøren, men det burde jeg gjort. Han brukte ord som «yeah totally» «dude» endel, og det kunne du egentlug se på han også hvis du skjønner.
Jeg syns det er litt facinerende 😊

Vi kom da til slutt fram til Phoenix, hvor vi skulle være til klokka fem morgenen etter før vi gikk på flyet. Halv seks på ettermiddagen sjekket vi inn på Hilton rett og slett. Vi tenkte det var innafor å gå all in siste kveld og natt. Under 12 timer på hotell for omtrent 1600 norske kroner er oppskriften på en økonomisk avslutning. Vi fikk brukt bassenget, bestillt roomservice og sett på tv og pakket om all bagasjen før undertegnede hadde sjans til å sove i den himmelske senga!! Den var himmelsk på ordentlig, og det var til og med dyne... det var vi ikke vant med på de andre, noe rimeligere, alternativene vi hadde benyttet på nettene.

Vi var nok så slitne og trøtte på dette tidspunktet at det ble ikke et eneste bilde av rommet eller noenting.

Og turen hjem dagen etter overlevde vi, men bare såvidt tror jeg... det var så mye turbulens at det er et under at jeg er her idag og kan fortelle om det...

Jeg er fremdeles livredd for å fly, men skal på an igjen senest i september...

I mellomtida kan jeg holde dere informert om mye annet. Det er nå to måneder til jeg blir 40, og jeg tipper det dukker opp både den ene og den andre krisa da. Sannsynligvis før det også.

Følg med 😁

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

LinnHo

LinnHo

39, Kristiansand

Pusher 40 og er single, men har ingen katter.... Jeg er overbevist om at det finnes et liv etter fylte 40 år, og det tenker jeg å bevise. Har en sønn på 7 år som forventer at det stadig er noe gøy på gang, og stort sett blir det sånn...

Kategorier

Arkiv

hits