Jetlag is a bitch, men det er verdt det..

Det har tatt tid, men nå tror jeg at jeg klarer å holde meg våken lenge nok til at jeg rekker å skrive siste episode i årets påskekrim... Det har blitt lite krim, men påske har det jo vært.

Så altså, vi hadde jo vært på Four Corners i fem minutter - etter å ha kjørt bil omtrent en hel dag... langt og kjøre for fem minutter og tre bilder, men det var jo eneste måten å gjøre det på!

Etter ei ikke så aller værst natt på et Inn i Kayenta, på Navajo land, så var siste dagen dessverre et faktum. Alt vi skulle idag var å komme oss de hundre og ørten milene, og over fem timene i bil, ned til Phoenix igjen så vi rakk flyet tirsdags morgen.

Men når det er oss det er snakk om så er det ingenting som blir «bare».

Vi kjørte, som i hele denne roadtrip-helgen, to biler i kolonne og mandags morgen var ikke annerledes.

En god halvtime nedover veien fra Kayenta heiv vi oss inn til høyre og etter ca ti minutter entret vi Navajo National Monument.

Til Olivers store fortvilelse så besto også denne bilturen av et langt foredrag fra Mamma den allmektige om at vi nå skulle inn på så godt som hellig grunn, og her aksepteres hverken løping eller roping, hyling og skriking. Dette er jo noe jeg stadig må minne han yngste på, og han er relativt selektiv i hukommelsen på dette området. Men her, på Navajo National Monument, så er det faktisk ikke lov til det overnevnte og jeg jrysset alt jeg hadde for at Oliver trodde nok på meg til å følge ordrene mine. Det gikk ikke så værst....

Igjen, så er jeg nok i overkant interessert, men det var ganske magisk å få lov til å komme inne her. Det var laget en sti nedover fjellet, og det var ikke lov til å trø andre steder enn på stien.


I begynnelsen av stien sto det to «bygninger». Det ene var et gammelt Sweat house.


Det andre var et Hogan.


Målet med å gå nedover denne stien omtrent en halv mile, var å komme fram til en utkikkspost der vi kunne se en eldgammel landsby bygget an sandstone inne i fjellsiden. Den skal være fra 1200-tallet og står der ennå. Vi sto langt unna, for for å få lov til å komme nærmere må en søke - gjerne år i forveien - om spesialtillatelse. Og spesialtillatelse får du sannsynligvis ikke dersom du ikke er arkeolog eller noe like flott.

Jeg forsøkte å ta bilder der vi sto langt ifra, men med kamera kun på telefon og ikke telelinse var det vanskelig å få foreviget mange detaljer. I tillegg var det likegodt mye skygge inni den «hula» på den tiden av dagen vi var der.

Litt nærmere ser det slik ut... dette er et juksebilde som jeg har tatt fra en brosjyre 😊

Langs stien var det både fjell, kaktus, blomster, sand og trær


og jeg stakk meg på en kaktusnål da jeg skulle stjele noe av den røde sanda... det var vel karma det da... eller noe annet. Men sand ble suksessfullt stjelt og kaktuspiggen ble tilintetgjort av en heroisk Audra med pinsettet til Mary. Alt i alt var alt vellykket.

Ennå hadde vi en lang dag foran oss og måtte tuste oss videre.

Langs veien mot Tuba City stoppa vi i 30 sekunder bare så jeg fikk tatt bilde av to små «fjell».

Disse har naturlug nok fått navnet Elephant Feet. Trenger ikke være rakettforsker for å forstå hvorfor tenker jeg....

Litt senere, da vi ankom Tuba City var det på tide å fylle tanken på både Mustang og Subaru, og dessverre si farvel til reisefølget. Det var fryktelig trist, Mary og Audra er jo praktisk talt familie ettersom jeg bodde hos dem er helt år på nittitallet, men jeg klarte å svelge unna de største hulkene. Jeg kunne jo ikke stå der, midt ut i ørkenen, og la tårene sprute. Det kunne jo få katastrofale følger i forbindelse med dehydrering i varmen...

Mary og Audra skulle ta en annen vei til Phoenix enn sjefen og jeg, for vi skulle innom en klatrepark i Flagstaff når vi først skulle den veien likevel.

Som vanlig fant vi fram lett som en plett og Oliver fikk en egen instruktør for han var den eneste under 11 år på det tidspunktet. Det var lite folk for påskerushet hadde gitt seg, sa instruktøren. Fra å ha omtrent 400 klatrende pr dag i påskehelga, hadde de denne dagen bare kommet opp i ca 20. Det var helt ok for Oliver å få løypa for seg selv - null press.


Fikk ikke tatt et bilde av instruktøren, men det burde jeg gjort. Han brukte ord som «yeah totally» «dude» endel, og det kunne du egentlug se på han også hvis du skjønner.
Jeg syns det er litt facinerende 😊

Vi kom da til slutt fram til Phoenix, hvor vi skulle være til klokka fem morgenen etter før vi gikk på flyet. Halv seks på ettermiddagen sjekket vi inn på Hilton rett og slett. Vi tenkte det var innafor å gå all in siste kveld og natt. Under 12 timer på hotell for omtrent 1600 norske kroner er oppskriften på en økonomisk avslutning. Vi fikk brukt bassenget, bestillt roomservice og sett på tv og pakket om all bagasjen før undertegnede hadde sjans til å sove i den himmelske senga!! Den var himmelsk på ordentlig, og det var til og med dyne... det var vi ikke vant med på de andre, noe rimeligere, alternativene vi hadde benyttet på nettene.

Vi var nok så slitne og trøtte på dette tidspunktet at det ble ikke et eneste bilde av rommet eller noenting.

Og turen hjem dagen etter overlevde vi, men bare såvidt tror jeg... det var så mye turbulens at det er et under at jeg er her idag og kan fortelle om det...

Jeg er fremdeles livredd for å fly, men skal på an igjen senest i september...

I mellomtida kan jeg holde dere informert om mye annet. Det er nå to måneder til jeg blir 40, og jeg tipper det dukker opp både den ene og den andre krisa da. Sannsynligvis før det også.

Følg med 😁

Roadtrip til Four Corners

Idag har jeg skikkelig vondt i ræva.

Ferien nærmer seg slutten, men det var en viktig ting som måtte krysses av min lange bucket list. (En dag kan det hende jeg offentliggjør deler av den listen 😂) Idag var det roadtrip'ens dag og vi forlot Williams i bil og kjørte og kjørte og kjørte lenger og lenger og lenger ut i ørkenen.

Fremdeles klarer jeg ikke la vær og la meg facinere av landskapet som endrer seg hele tida, og idag med 34 mil i bil var ikke mindre facinerende enn vanlig.

Det aller meste av dagens kjøretur foregikk på Hopi og Navajo land, som blant annet betydde ingen tax på det vi kjøpte.

Men det som gjorde mest inntrykk på meg var at det var så tydelig at det er mye fattigdom på reservatene. Det var utrolig stor forskjell på eiendommer og hus (mye trailers) her ute og i byen. Jeg kaller Phoenix «byen» for nå har jeg vært her så lenge at det blir litt som om det er byen min på lik linje med Kristiansand   hjemme 😉

Etter vi hadde kjørt endel mil utover i reservatet kom vi til første del-destinasjon. Dette var noe Oliver og jeg har fantasert om i åtte måneder, og endelig var vi der!

Moenkopi Dinosaur Tracks!!
Langs veien litt før Tuba City, omtrent uten forvarsel og relativt usynlig ligger det et område på venstre side der du kan se det er satt opp noen hjemnesnekra boder. Der, ved bodene, finnes det autentiske dinosaurspor i den røde sandsteinen. 

Vi ble raskt møtt av en Navajo som tok oss med rundt. Han hadde med seg en kanne med vann og helte vann på endel dinosaurspor for å gjøre de tydeligere.


Det var ganske så kuult, selv om ryktene skal ha det til at det ikke er fossiler av dinosauregg og dinosaurer der til tross for at vi ble vist begge deler. Men fotsporene er autentiske!!

Vi spurte om Navajo'ene så på området som et spirituelt sted og de gjorde de. Vi ble fortalt at de noen ganger hører dinosaurer løpe over området her, og det skulle jeg gitt mye for å høre selv.

Etter å ha vandret rundt der havnet jeg ved en av bodene selvfølgelig... Jeg er jo i overkant interessert, og her var det iallefall ingen tvil om at det de hadde her hadde de laget selv, så ingen «made in China» her for å si det sånn. Mine penger ble byttet inn i en tomahawk. Jeg måtte understreke for den yngste i reisefølget at denne ikke under noen omstendigheter tilhørte han selv om han valgte ut hvilken jeg skulle kjøpe. Det ble vel også sagt ganske tydelig at den IKKE skulle brukes til øks, men skal kun være på pynt når vi kommer hjem!!

Etter vi hadde forlatt dinosaurområdet og kjørt langt og lenger enn langt kom vi ebdelig fram til dagens hovedmål;nemlug Four Corners! Dette er eneste stedet i USA der fire stater møtes i et kryss. Her er det satt opp en lite monument som viser akkurat hvor møtepunktet for Arizona, Utah, Colorado og New Mexico er. Bare flaks vi rakk det før de stengte av for idag, for på Navajo land så er ikke klokka det samme som den er i for eksempel Williams som vi kjørte fra på morgenen. De opererer tydeligvis med en time i forskjell 😊 Men vi rakk det, og heldigvis hadde det værste rushet av turister gått over for dagen så vi rakk og ta bilder. Vi måtte riktignok vente litt da det var noen turister der og alke skulle ha bilder av segselv på krysset.

Oliver og jeg var ikke annerledes, og da det var vår tur var jeg kjapp til å legge meg ned på bakken og spre meg ut i alle fire statene. Oliver på syv, snart fjorten, ble dritsur og syns det var uhelbredelig pinlig!! Menskaden var skjedd og  det pinlige øyeblikket foreviget på en telefon.

Dessverre ikke min telefon, og telefonens eier har nå sovna så forhåpentligvis får jeg bildene imorra.

Tenåringen på syv år måtte godsnakkes og blidgjøres og til slutt gikk han med på å la seg avbilde alene på monumentet.

Og før vi forlåt åstedet kjappa jeg og Audra oss så vi fikk bilder av iss to også... eller skoene iallefall..

Etter Four Corners ble det en time i bil tilbake samme vei, til Kayenta, der vi sjekka inn på Wetherill Inn for å slippe hele veien tilbake til Phoenix idag. Det tar vi imorra.

Jeg så de hadde en souvenir-butikk ved resepsjonen, så jeg regner med det vil koste meg noe å sjekke ut imirra tidlig...

Nå har amerikanerne sovnet så jeg får legge fra meg alt og hoppe i loppekassa jeg også og lade opp til den siste dagen vår i Arizona, med mer bilkjøring...

#reise #USA #Arizona #Fourcorners #roadtrip #indianer #reservat #dinosaur #ferie

The Grand Canyon!!!!

Idag har vi sett et av verdens naturskapte undere, nemlig the Grand Canyon!!!

Bilder kan faktisk ikke beskrive hvordan det var, du blir nødt til å oppleve det!!

Vi begynte morgenen på et wild west show ved tog-stasjonen i Williams. Vi kom gabske tidlig og fikk hilse på både hest og cowboys.

Han er er en nederlandsk cowboy, som hadde bodd i Norge, men som nå levde ut pensjonisttilværelsen i Arizona med et eget stykke land - og som cowboy et par tre ganger i uka i forbindelse med togavgangene til the Grand Canyon.

Dette er Brandon. Han var søt...

Når tribunene var fyllt satt de igang med et lite show der de forsøkte å svindle en av turistene, og det hele endte med at de ble skutt hele gjengen.

Etter cowboyene var daue måtte vi gå ombord på toget. Grand Canyon Railroad tar daglig turister med seg til og fra Grand Canyon, og det er et ypperlig alternativ til å kjøre selv.


Vi satt i vognen ved navn Pullman og det var en eldgammel vogn fra 1923, med vinduer som kunne åpnes oppover. I vognen hadde vi ei festlig og hyggelig dame som fortalte oss, begge veier, hva vi kunne se både til høyre og venstre og oppe og nede. Ho dro nien elendige vitser også, det var rett og slett utrolig morsomt.

Litt ut i turen fikk vi besøk av en kar som klimpra på gitaren og tok noen velkjente låter og hele vognen sang med innimellom 😊


Etter halvannen/to timer ankom vi selve The Grand Canyon National Park.

The Grand Canyon er helt vannvittig stor og vi fikk nok bare sett en brøkdel! Vi kom med tog til the south rim og The Grand Canyon Village og fikk sett det som var langs kanten akkurat det.

Igjen så kan bilder ikke gjenfortelle hvir fantastisk det var å stå på toppen der og kunne kikke ned til bunnen, omtrent 1 mile lenger ned. Skummelt var det også. For de som fikk med seg hvor mye jeg sleit på topoen av trappene til skliene i Wet n'wild forrige helg, så kan jeg fortelle at dette var helt insane i forhold. Og med han på syv som benytter enhver anledning til hopping, spretting og parkour... OMG!!!! Jeg angrer på at jeg ikke spiste noen beroligende pastiller før dette idag...

Men det var uansett verdt turen, for what a view!!!!

Etter å ha svimlet rundt langs (og svimlingen er ikke tull. Vi er grusomt høyt over havet og det merkes godt på svimling og redusert lungekapasitet) svingte vi innom Hopihouse.

Her fantes alt du kan tenke deg av souvenirer og kunst og ting og tang laget av native americans. Jeg er kanskje i overkant interessert, men jeg kunne kjøpt hele sjappa.

Det var forresten rimelig flaks at vi slapp ut fra butikken uten å måtte betale for enorne mengder knust kjeramikk. Parkourgutten var jo med, men han klarte akkueat holde på hoppene til han trødde over dørstokken på vei ut. PJUH!!!

På togturen hjem igjen til Williams hadde jeg bedre utsikt, og hang mye ut av vinduet og tviholdt på telefonen, mens jeg tok altfor masse bilder. Jeg blir så facinert av naturen, som er så ulik den hjemme på Sørlandet 😊

Da vi nærmet oss Williams fikk vi beskjed av konduktøren at noen slemme røvere hadde rømt fra fengselet... og ikke lenge etter smalt det i pistoler rett utenfor vinduet mitt...


Etter noen minutter fikk vi ny beskjed. Nien avskurkene gadde klart å komme seg på toget. Og det viste seg å være meget korrekt.

Det er et under at det gikk så greit som det gikk. Vi slapp unna med å tape noen få dollar og fikk beholde livet til gjengjeld.

Vel tilbake i Williams, var det middagstid og vel så det og valget falt på Grand Canyon Brewery.

For andre som havner i Williams så er dette en plass som virkelig er å anbefale. Inngangsdøra hadde shotguns som dørhåndtak for det første. Og innvendig, i det som utenfra ser ut som en sinnsykt stor amerikansk låve, var sinnsykt kuult ig gjennomført med håndlagde bord av svære trær, håndlagde barkrakker og trestammer med stilige detaljer.


I tillegg smakte øla godt, noe litt rart, og maten var fantastisk!!


Nå er det langt etter leggetid og vi skal kjøre laaaangt imorra så det er best å komme seg i halmen.

God natt 😊

Når to blir til fire

Vi er fremdeles i Williams på Route 66, men idag ble vi joina av et etterlengtet sekskap. Mary, som vi hang med forrige helg, kom opp fra Phoenix og med henne kom Audra som hadde flydd inn fra Utah på morgenen idag. 22 år siden jeg så Audra sist!!

Før de kom så langt som opp i fjellene til oss fordrev Oliver og jeg tiden med å bruke penger i souvenirbutikkene 😊

En skulle tro at Oliver vill forsøke å verne om de få dollarene han har igjen, og prøve å få meg til å betale, men hansløser mer enn villig vekk hele arven på tyggisautomater og andre unyttige ting.

Men det er sikkert verdt det. Williams er en by som MÅ oppleves!

Når dagens penge-rasjon var brukt tok vi ein kvil på rommet, men vi ventet på Audra og Mary. Og endelig kom de!!

Jeg forstår ikke hvordan det har gått 22 år!!! Det kan absolutt IKKE gå 22 år til neste gang så jeg må ta med barnabarna på tur da. 

Etter å ha fått innlosjert damene på rommet vårt måtte vi ha lunch, og vi havna på Cruiser bar and grill.

Maten var sinnsykt god og porsjonene var enorme!!!

Vi satt ute under parasollene og hadde live musikk.

Av en eller annen grunn nekter telefonen fremdeles å opploade video her, men det var stilig.

Til og med toalettene her var stilige. Bildeler og stæsj.
Tror det var ei bildør som delte pissoaret til herrene, men jeg kunne lissom ikke helt inn for å sjekke..


Etter det skjedde det ikke så mye, menvi var og sjekket arenaen der dagen starter imorra, så følg med 😁

#ferie #USA #Williams #Arizona #mat #shopping

Get your kicks on Route 66

Idag tok vi turen enda lenger nord, men ikke før vi hadde fått med oss halve dagen i Sedona. Vi  ble like facinert idag som igår, og Oliver har kjøpt seg en latterlig mengde steiner. Jeg satser på steinene er fyllt med den enorme enegien fra Sedona sånn at vi får litt med hjem.

Sedona er kjent for sin energi og det er nok ingen tilfeldighet at det florerer av steder som disse:

Målet med dagen i Sedona idag var en tur, vi hadde bestilt før vi reiste fra Norge, ut i bushen med Pink Jeep Tours.
Du kan bestille all verdens med slike tours fra ulike firmaer, og jeg valgte Pink Jeeps ene og alene fordi jeg ville kjøre rosa jeep!!

For en drøy tuselapp fikk vi en og en halvtime i Jeepen, med en guide og en amerikansk familie på fire. Ut i bushen med oss!!! Sjåføren og guiden spurte i begynnelsen, da vi tilsynelatende balanserte jeepen fryktelig nær kanten av en lang og bratt skråning, om noen hadde høydeskrekk. Jeg var ærlig og sa ja mens jeg fniste litt i panikk. Da sa han bare at jeg kunne skrike alt jeg ville, men det ville ikke hjelpe...

Vi klatret høyere og høyere med bilen og veien var så røff og humpete og full avhull og store steiner så det er et under at ingen kastet opp av bilsyke...

Men det  var sinnsykt gøy!! Og det ble tatt omtrent en halv million bilder.

Dere skal slippe å se en halv million bilder av røde fjell. Bildene gjør ikke fjellene justice i det hele tatt, det var mer magisk enn jeg klarer å forklare.

Vi hadde håpet å se klapperslanger, men var ikke så heldig. Guiden sa han kun hadde sett det en håndfull ganger på alle sine turer. Isteden fortalte han oss hvordan man lager tequila av sirupen på agaveplantene som vokser her og der 😁 og fant noen fossiler fra den gang da sjøen var her. Altså ikke forrige uke for å si det sånn.

Det var tørt og støvete ute i bushen og når det kom et kraftig vindkast så kunne vi ikke se noe som helst.

Det var jeg ikke forberedt på, men heldigvis var solbrillene på så det skjerma bittelitt, men jeg tror ennå jeg har sand i ørene.

Han karen her, som var i bilen sammen med oss,  hadde forberedt seg noe mer og jeg noterer det ned som et godt tips til neste gang.

Etter at nyrene var godt ristet i halvannen time i en rosa jeep mente sjefen at det var på tide med italiensk cuisine og da ble det sånn.

Og mens man venter på maten føles det helt naturlig med litt meditasjon. Vi er tross alt i Sedona.

Etter inntak av uante mengder kalorier var tiden inne for å kjøre nordover. Vi tok the scienic route til Williams, og kjørte på smale veier gjennom skogen og opp i fjellet. Foto-Knutsen var inne i en slags streik så de få bildene han orket å ta langs vegen viste for det meste interiøret i bilen så jeg sparer dere for de! Men ta mitt ord for det; det var verdt turen å ta den veien framfor å kjøre tilbake og kun ta I-17 oppover. 

Etter en god time ankom vi destinasjonen. Williams, en by bygget rundt en godt bevart del av Route 66!!
Og vi bor PÅ Route 66!! Vi var uten en liten tur når vi kom, men sparer det meste til imorra. Men jeg likte det jeg så til nå, og jeg vet det kommer til å rulle noen dollar ut av kontoen min imorra...

Jeg har lyst på en hettegenser jeg så i den ene butikken, men støttekontakten min sier at «det ikke er helt meg».... det er jeg jo helt uenig i, og når jeg svarer han at jeg hører hva han sier, men jeg er uenig og har likevel lyst på en, så sier han at han bare sier det til meg for at ingen skal le av meg hvis jeg kommer med hettegenser... jeg vet ikke om jeg skal le eller grine så jeg får sove litt på det 😁 God natt fra Route 66 😊

#reise #USA #ferie #Sedona #Williams #fjell

Sedona - heaven on earth?

Idag var det på tide å reise videre. Ikke fordi vi hadde fått nok av Phoenix, men fordi jeg ville få med meg mer enn et par timer i byen Sedona.

Sedona ligger en kjøretur på i underkant av to timer unna der vi bodde i Phoenix, så før vi kjørte var det førstepri å innta en «skikkelig» frokost. Og hvor gjør man det her til lands spør du? IHOP selfølgelig!!!

International House Of Pancakes!!! Det er livsfarlig å spise her, jeg kan vedd på at en pannekakefrokost her inneholder alle kaloriene du trenger iløpet av dagen.

Mens vi venta på maten koste jeg meg som vanlig med det underholdende selskapet....


Heldigvis kom maten akkurat da jeg begynte å gå lei av underholdningen. De har noen sinnsyke porsjoner så vi klarte ikke spise opp... men det var veeeeldig godt mens vi orka å spise.

Vel ute av IHOP gikk det opp for oss at vi hadde kjørt fra Lille Oskar på rommet vi sjekket ut fra en time tidligere. Det var vår største krise til nå denne ferien, og det var ikke snakk om noe annet enn at vi MÅTTE kjøre tilbake, heldigvis ikke mer ennet par miles, for å sjekke om de hadde funnet Oskar og forhåpentligvis ikke kasta han 😱

Godt vi kom på det da vi kom på det, for Lille Oskar var funnet og lå i en av søppelsekkene på tralla til hun som hadde rydda opp etter oss. Vi fikk redda han i siste liten og jeg fikk litt flashback til den gamle svenske barne-tv serien om Joppe. Rädda Joppe!! Död eller levande!!

Men vi fikk hevet oss videre og satt med haka godt planta i fanget store deler av kjøreturen. For en natur!!

Foto-lærlingen min syns det var litt tungvindt med disse bildene, men han gjorde en ærlig innsats. Til hans forsvar så må jeg si at det er nesten umulig å fange opp på bilder hvor fantastisk det egentlig var.

Nesten framme i Sedona ble det bare enda vakrere - masse røde fjell og mesa'er, og vi bestemte oss for en liten avstikker til Holy Cross Chapel.

Jeg er ikke den du tenker på som den mest religiøse du kjenner, men denne plassen gav meg klump i halsen. Og utsikten fra toppen her var også helt spesiell


For sikkerhets skyld kasta vi noen penger på fjellet... antar det går strålende med oss på alle områder etter dette 😊

Etter en svipptur innom gavebutikken til kapellet fortsatte vi mot Sedona og ankom etter kort tid.

Sedona er en fantastisk liten by, men å få parkert skulle virkelig by på utfordringer. Tror vi kjørte rundt i tre kvarter før vi fant en ledig plass!! Vi skulle ha sykla.....

Sedona er full av yoga, healing, røkelse, krystaller og andre steiner med ulike powers, klarsynte og tarotkort-lesere - bare for å nevne noe. Jeg kunne gått rundt og luktet og kikket her i dagevis, men det kunne ikke kompisen min 😁 Det får bli til en annen gang, eventuelt med et mer interessert reisefølge 😉

Heldigvis hadde de også restauranter, og vi havna på en med sitteplasser ute with a view! Helt magisk utsikt å slikke i seg en fettete pizza i.


Utover det fikk vi kjøpt cookies fra ei speiderjente som satt utenfor farens butikk (antar jeg). Det er jo faktisk en greie, det med girls scout cookies, som jeg nesten bare trodde eksisterte på film. Men nå har jeg faktisk kjøpt ei eske 😉

Høydepunktet for den yngre deltakeren på turen var nok at gan fikk se en bitteliten gekko eller noe som likner. Det vrimlet en stund av disse, og Oliver fikk tatt på en også sier han.


Ja og så er det viktig å nevne at gan kjøpte slikkepinne med skorpion inni!

Den er nå fortært. Både slikkeriet og krypdyret.

Imorra skal vi kjøre videre, men flrst skal vi på en aldri så liten tur med enrosa Jeep.


Nu har kvelden senket seg og sengen er inntatt. Oliver ser på Raske Menn med Rødhette og ulven.... Jeg vet ikke hva jeg skal si... det er litt sent å komme med at det ikke er helt passende for hans aldersgruppe når han tydeligvis har sett den så mange ganger at han kan store deler utenat...

Jeg får sove litt på det😉

Svømmehud mellom tærne

Idag ble det naturlig å bare henge «hjemme» og være i og ved bassenget. Jeg kan jo bare snakke for megselv, men jeg var iallefall helt pumpa etter igår.

Vi hadde bassenget stort sett for oss selv, men fikk etterhvert selskap av far og datter fra Oregon. Faren til dattera var ikke like utholdende i vannet som mor til min sønn så det var ikke lenge før jeg måtte leke med begge ungene. Jenta fra Oregon må ha vært ca ti år, og utrooooolig lite sjenert. Ho fikk meg og Oliver med på å leke «Shark tag», en enormt givende lek der en er hai og skal tikke de andre. Selv ville hun være havfrue, og endra reglene hele tiden så hun skulle slippe å være haien. Jeg og Oliver bytta igrunn på å være hai og delfin fordi hun kom på en regel om at hun ikke kunne bli tatt når hun var nær bassengkanten.
På et tidspunkt måtte jeg visst lage delfinlyder også...
Herregud jeg burde fått pokal for å ikke klikke i vinkel...

Plutselig var reglene endret slik at både Oliver og jeg var haier, og hun fremdeles var denne havfruen som var på trygg grunn ved bassengkanten, og vi måtte svømme om kapp mens hun så på og fortalte oss hva vi skulle gjøre...

Dette pågikk i noe som føltes som en evighet før jeg klarte å vri meg ut av det med et hosteanfall som følge av en altfor lang distanse under vann.

Vi kasta inn håndkle begge to (arvingen og jeg altså) kort tid etter dette og stakk på butikken og kjøpte Ben and Jerry og mer solkrem.

Men så var det rett tilbake i det våte elementet - denne gangen bare Oliver og meg 😊

Det var igrunn stort sett det vi gjorde idag før vi gikk og spiste middag.

Rett nedi gata her ligger det en Applebees, og vi havna her idag. Har aldri vært på Applebees, så det var jo en risk og ta...

Men maten var god, men det beste var kanskje at hvert bord hadde et nettbrett. Her var det spill på blant annet. Jeg vet ikke hva det andre blant annet er for jeg fikk dessverre ikke gleden av å prøve....

Imorra forlater vi Phoenix, men nei, vi skal ikke hjem.

Vi skal litt nordover.

Etter den opprinnelige planen så skulle vi ikke nordover før torsdag, men jeg har tatt en sjefsavgjørelse så det bli imorra. Det betyr at vi får en hel dag pluss natt i en by vi egentlig bare skulle innom noen timer på vei til der vi egentlig skulle.

Jeg gleder meg og Oliver er litt sur, for de har ikke basseng der vi skal sove den ENE natta 😊

What to do når solbrentheten og soleksemen har meldt sin ankomst?

Stakkar Oliver. Han har fått erfare den harde veien at det faktisk ER jeg som har rett og vet best!!

Han har pådratt seg et tilfelle av både soleksem og solbrenthet,  som følge av å synes jeg er masete og overdramatisk når det kommer til påstandene om hva for lite smøring i sola vil føre til.

Idag ble han tvangsinnsmurt med det meste, blant annet tryllekremen til Mary Kay (så der fikk jeg inn litt snikreklame) på de knusktørre områdene, og vi måtte legge en plan for hva vi kunne finne på idag. Vi (og da mener jeg kun megselv) bestemte at vi måtte oppholde oss endel innendørs idag.

Men selv om det egentlig kun var jeg som hadde adgang til å legge planer for dagen så begynte vi med å kjøre tilbake til arcaden på Castles'n'Coasters. Oliver hadde jo tickets på spillekortet her som han ennå ikke hadde byttet inn i verdiløst søppel. Det ble til at han lada opp spillekortet med ytterligere $20, og hadde nå totalt blåst vekk $40 på spilling her.


Til og med mor dro til med et spill idag... Pacman er en tidløs vinner, men jeg var ikke så flink som jeg mener å huske at jeg var på nitti-tallet.

Som du skjønner er det assistenten som har tatt dette blinkskuddet! Han tok et par til, men hadde da av en eller merkelig grunn stilt seg bak meg og alt en kunne se på bildet var ei himla svær fu og langt ifra noen Pacman. I frykt for at noen skulle tro at jeg bruker kroppen min som lokkemiddel for å få folk til å lese bloggen, så fant jeg ut at det var best å holde de sexy blinkskuddene for meg selv.

Uansett, Oliver fikk til slutt bytta inn tickets'ene sine i tull og vi heiv oss videre.

Jeg innser at jeg burde tatt bilde av alt rælet den gutten har brukt en formue på å spille til seg, så mulig jeg får gjort det en av dagene.

Neste stopp på turen, som jeg på utspekulert vis hadde lagt inn sammen med ting jeg visste Oliver ville sette pris på, var nok et besøk på Phoenix Premium Outlets. Oliver hadde ALDRI gidda å gå med på mer shopping hvis han hadde medbestemmelsesrett idag, så derfor spurte jeg han aldri!

Jeg MÅTTE tilbake, for jeg var redd jeg hadde gått glipp av noe jeg burde kjøpt på Saucony i forgårs. Det var det jammen med!! Jeg fikk med meg et par lilla Saucony til den latterlige prisen $7,50!!!

Oliver ville plutselig også ha flere par sko og de skulle være Puma, så det ble der vi havna. Han fant noen sinnsykt kuule turkise sko i semsket skinn til ca $34 og jeg et par rosa semskede til ca $24 OG en haug sokker.

Nå var det på tide å kjøre videre til et av denne feriens viktigste destinasjoner ifølge han yngste; GLOWPUTT Minigolf!!

Det var utrolig kuult!
Innendørs minigolf i blacklight, med selvlysende baller og køller og baner og... ja, ALT var jo selvlysende der inne. Det var ikke stort lokale, men en god 18-hulls bane, med selvlysende neon kunst på veggene.

Jeg ble fullstendig facinert av denne plassen, og skulle ønske kameraet klarte å fange opp hvor kuult det var med alle de lysende fargene.


Etter en runde med golf var tiden inne for å kjøre tilbake til Sky Zone Trampoline Park som også var innendørs. Sprettballen min er fryktløs og tok idag hele seks backflips i en sekvens... 🙈 selvfølgelig var det før kameraet kom på...
Og jeg turte ikke be han gjøre det igjen 😁

Etter å ha svettet en time var det på sin plass med en tur i Hurricane Simulator'en for å få litt vind i luggen. Det så ikke ut som det var så skummelt med en god gammeldags hurricane (eh, og ja... jeg kan ikke komme på det ordet på norsk).


Etter Sky Zone var det nesten kvelden og det gikk opp for oss at vi ikke hadde spist noe hele dagen.... 😵
Men så lokalkjent som jeg er i Phoenix nå så var det bare å slenge seg ut på 101 og av på exit 23 og ta til høyre på 27th og vipps så var vi på Subway.

Det ble noen mil bak rattet idag, men hva gjør vel det når man vet hvor man skal 😂 Men jeg er fremdeles overrasket over hvor crazy de kjører her. Og det smeller ofte også. Omtrent langs hele veien ligger det knuste bildeler og lykter etter smell, og med gjevne mellomrom står det også to biler på høyre side av vegen og ringer etter redningsbil og bytter forsikringsinfo... De er gale 😁

Jeg kjenner at det blir lite aktivitet imorra etter dagens ekstreme aktivitet.

Toodles.

Wet'n'Wild for alle penga idag

Idag har vi kjørt badeland for alle penga. Her i Phoenix har de Wet'n'Wild for de som liker å like seg i bølger og sklier. Da vi var i Orlando, Florida, for tre år siden rakk vi ikke innom Wet'n'Wild der så nå som vi er i Phoenix var ble det obligatorisk med et besøk der.

Parken er akkurat passe stor og har en god porsjon sklier. Heldigvis for oss er ikke sesongen helt igang ennå, det er tross alt rimelig kjølig i lufta, og dermed slapp vi stort sett unna kø uansett hvor vi gikk.
Men jeg skjønner de godt, disse Arizonians, det var kaldt idag -til og med for en viking som megselv. Tror ikke vi hadde mer enn 27-28 grader i lufta idag og måtte ofte stoppe opp for å finne en varmen.

Sklier hadde de nok av, og noe for enhver smak. Men alt var så himla HØYT!! Og vi vet jo alle hvor glad jeg er i høyder.... bare det å stå i kø i de høye, bratte trappene var jo ekstremsport for min del. Heldigvis hadde jeg med meg støttekontakten på syv år. Han er tydeligvis en sånn som mener eksponering er den beste terapien og han hjalp til ved å late som han skulle klatre over kanten, tvinge meg til å kikke ned og hoppe litt i trappetrinnene mens vi sikkert var tusen meter over bakken... Litt usikker på om dagens eksponeringsterapi har hatt riktig virkning. Jeg er fremdeles livredd for høyder og blir kvalm bare av å tenke på hva som kunne ha skjedd så høyt oppe.

På toppen av de fargerike skliene du ser over her ble vi i tillegg tvunget inn på en madrass hver i hvert vårt trange rør. Jeg er ikke spesielt glad i trange rom og første turen ned her ble jeg selvfølgelig puttet i det grønne røret, som for sikkerhets skyld var bekmørkt så jeg ante jo ikke hvordan jeg lå an til å overleve før jeg kom ut i dagslys etter noe som føltes som en halvtime...

Og dette gule monsteret her.... det ser ikke så galt ut på bilde, men er du klar over hvor høyt det er? Bare se på de bitte bitte små menneskene i kø i trappa til venstre... Jeg grøsser!!
I denne ble vi putta i en tallerken sammen med en far med ei datter på somm 5-6 år og sendt avgårde. Jeg er sikker på at fallet var på nesten 90grader og jeg skrek og banneordene bare rant ufiltrert ut av munnen min så jeg måtte si unnskyld til reisefølget. Men de bare lo av meg og sa det var greit. Jeg var så svimmel da vi kom ned at heg nesten ikke kunne stå på beina så det ble bare en tur i denne for å si det sånn.

Disse enorme parasollene kunne man booke og ha lissom et eget tilholdssted i parken, med solsenger og mulighet for å rulle ned vegger for litt ekstra beskyttelse for solen eller rett og slett bare litt privacy.
Vi booka IKKE en slik, og det er jeg glad for! Det var ikke mange minuttene fra klokka elleve til fem som ble brukt til å sitte eller ligge. Tror nesten vi slo en eller annen rekord i å ikke sitte. Vi satt knapt da vi spiste lunch, så å leie egen sitteplass ville vært utrolig uøkonomisk - til forskjell fra resten avdenne turen som er så utrolig fornuftig økonomimessig...

Innimellom slagene var det naturlig nok til til litt turning og parkour-triks. I perioder var det vel strengt tatt mer av pauseunderholdningen enn det vi betalte i dyre dommer for å gjøre der inne. Beklager at det ikke er noen bilder av mine triks, men som dere vet så er reisefølget mitt på syv år ingen mester i fotografering. Beklager det inntrufne. Vi skal gjøre vårt beste for å yte bedre service neste gang.

Nå er det kveld igjen og jeg fant noe som liknet på Pepsi Max på butikken etter bade-eventyret var over og trodde nesten jeg var kommet til himmelen.

Nå skal deler av denne drikkes i glass med isbiter, mens jeg ligger i senga og trykker på fjernkontrollen.

Så gjenstår det å se hva vi blir enige om at vi skal fordrive tiden med imorra 😉

Shoe shopping

Idag hadde vi to mål; kjøpe sko og henge med Mary.

Husker dere da jeg var ung og fryktelig mange kilo lettere og reiste til USA for å gå på high school og bo hos en amerikansk familie? Selvfølgelig gjør dere ikke det (de fleste av dere iallefall), dere kjente jo ikke meg da, og det var jo lenge før internett slo an.

Uansett, for nesten 23 år siden satt jeg meg på et fly for å bo et år i California hos Mary og de to yngste barna hennes Audra og Ryan. Mary bor nå i Arizona og idag var det ene målet altså å henge med henne.

Nå var det 22 år siden jeg så henne sist, men den dama holder seg godt og så igrunn ut som ho gjorde på 90-tallet. Og det gjør forsåvidt jeg også 😁 Flaks!!!

Vi møtte Mary på Phoenix Premium Outlet så vi kunne handle sko i samme slengen. Oliver skulle ha to par sko, og de skulle han betale selv. Da han hadde funnet to par insisterte han på at jeg skulle betale det ene.... Jeg trodde da et øyeblikk at gutten begynte å forstå økonomi ettersom han ikke ville bruke så mye av sine egne dollar. Øyeblikket gikk fort over, for da jeg godkjente «forslaget» hans og overtok den økonomiske byrden av det ene sko-paret så løp han avgårde og henta et TREDJE par som han også måtte ha! Resultatet for hans del ble jo da likevel at han selv måtte betale for to par. Mulig det var nøye planlagt, for jeg måtte jo ut med penger jeg absolutt ikke hadde tenkt. Han er ikke dum han der 😁

Jeg endte også med tre par, men når jeg nå ser på kvitteringen angrer jeg på at jeg ikke kjøpte flere. Det gule paret Saucony sko dere ser litt lenger ned betalte jeg bare $9.59 for og de hadde de samme skoene i minst to farger til i min størrelse. Spørs om ikke Oliver blir tvunget til å bli med ned dit igjen på mandag...

Jeg er nå nesten helt sikker på at vi må ned dit igjen! Til tross for trøblete vei idag når den veien jeg hadde pugga ble delvis stengt og jeg måtte ta en improvisert detour 😂

Totalt kosta mine tre par kun $70 - rett i underkant av kr.600,-. Oliver var noe mer ukritisk til prisene ettersom han fikk lurt meg til å betale det ene paret. Han havna på ca $114, men det er ikke helt galt etter norske standarder, og iallefall ikke når det inkluderer legendariske Air Jordans 😉

Tror vi må redusere utgiftspostene imorra, og derfor drar vi i badeland der billettene allerede er kjøpt og betalt.
Ja ja, jeg må forresten fylle opp tanken på Mustangen...

Det tar helt av!!!!

Idag har vi jammen gjort alt annet enn å ikke gjøre noe.
Dagen begynte så sent som 05:30... Sammenlignet med de foregående dager her i Arizona så er jo det omtrent det samme som å sove til langt ut på dagen...
Vi startet dagen med å sjekke Google Maps (surprise!! 😁) og etterhvert satt vi oss i bilen og kjørte til en til nå ukjent del, for oss, av Phoenix. Det var dritlett 😉
Jeg gav Oliver én oppgave på kjøreturen, og det var å ta mange kuule bilder av landskapet når vi kom til utkanten av byen med ørken og fjell. Han fail'et... Ikke ETT brukbart bilde ble det!! Jeg gir opp, hva kan man bruke en syvåring til, hvis han ikke engang kan ta bilder???


Jaja, fotokunstner eller ei, vi kom iallefall fram til OdySea Aquarium, Butterfly Wonderworld og MirrorMaze. Vi gikk rett og slett all in og kjøpte combo-billett så vi kunne gå overalt.

Vi startet galskapen i OdySea Aquarium og fikk se masse forskjellig fisk. Personlig ble jeg veldig imponert over fiskebollene de hadde hengende i taket:

Sånn vil jeg ha!!!

Aquariumet var en kuul plass og vi lærte faktisk noe... altså, det var faktisk noe, tro det eller ei, jeg ikke kunne fra før...

Slenger ut noen bilder her uten å kommentere så mye, for heg kan ha glemt noe av det jeg lærte 😊

Litt usikker på den siste arten der i sort med en slags hvit «hjelm».

Etter Aquariumet tok vi en aldri så liten is-pause og valget falt på en smakfull mint chocolate chip ice cream brownie sandwich med gummy bears...

På en vandrerunde i området kom vi over nok en arcade og en viss fyr på syv år insisterte på å brenne av $30 av egne lommepenger der inne!!

Når man spiller her vinner man «tickets» som så kan byttes inn i fullstendig ubrukelige premier - men Oliver syns det er helt topp 😁 Det minner meg på at vi må tilbake til Castles'n'Coasters og arcaden der. Her har vi ikke byttet inn tickets'ene i disse ubrukelige plastgreiene.

Butterfly Wonderland!! Et hus med ca 3000 levende sommerfugler!!! Det var helt fantastisk, men vanskelig å få foreviget på bilder hvor fantastisk det var med de enorme mengdene ned sommerfugler.

Etter vi var ferdig med å være amazed over alle sommerfuglene gikk vi over til MirrorMaze. Der forvillet vi oss inn i en grusom labyrint med speil, farger ig musikk som om detvar en avdisse skrekkfilmene med klovner i.... Fyttirakker'ndet var ikke lett å holde hodet kaldt der inne, så ikke barnet så at jeg var på randen av sammenbrudd, når tiden gikk og gikk og vi aldri fant ut igjen... Samme hvir vi gikk så var det feil..

Etter noe som føltes som evigheter der vi var muttens puttens aleine der inne så kom det heldigvis noen andre inn. Vi fortet oss som om vi hadde djevelen i hælene (og jeg lurer nok på om vi faktisk hadde det) og finne de som kom inn og der de kom inn fra, og klarte å komme oss ut til slutt. Vi kom aldri til enden, men snek oss ut samme vei vi kom inn.

En ting er sikkert, og det er at ALDRI skal jeg inn der igjen!! Jeg er overbevist om at det bare var flaks at det ikke var noen klovn der inne idag...

Intet nytt fra fronten

Idag har det ikke vært mye nytt å melde fra om, bortsett fra at dagen begynte fryktelig tidlig... enkelte mente at klokka ikke behøvde være mer enn såvidt passert 03:00 før levenet kunne startes... og det varte i to timer før denne noen plutselig sovna igjen... Ikveld legger jeg meg med plugger i ørene for å si det sånn!! Ikke at det hjelper noe særlig, for romkameraten min tar ikke fem øre for å pelle de ut av ørene mine slik at jeg kan få med meg alt han sier... Gud gi meg styrke!! 😂

Men tilbake til skrytet av hvor flott vi har det...
Idag orket vi ingenting. Vi kjørte på butikken (Safeway) og kjøpte litt frukt og kjeks og sånn til sånn ca $23. Men jeg er jo selvfølgelig medlem i Safeway-klubben og det er like gøy som coupons 😊 jeg sparte $7,77 og betalte dermed bare rett i overkant av $15 for morroa !! Tror jeg må på Safeway imorra også og se hvor mye jeg kan spare da..


Heldigvis har vi basseng utenfor her vi bor, for når vi ikke orket noe idag så var det godt å slippe å sitte på rommet. 29 grader og sol og basseng var helt ok.

Mens Oliver stort sett var i vann, prøvde jeg febrilsk å «work on my tan», men det er jammen ikke lett å jobbe med noe som ikke eksisterer...
Jeg prøver igjen en annen dag, men ikke i morgen for da har vi andre planer.

Synger på det siste verset

Herregud for noen døgn... er litt usikker på hvor mange det er snakk om, men jeg tror det er to døgn akkurat siden koffertene ble trillet ut i taxien altfor tidlig på mårran.

Første stopp; Kjevik lufthavn. Ikke mye spennende å meddele herfra, annet enn at det var noe ensomt med dette seskapet (til og med LilleOskar kjeda seg):

Det var ikke mye mer sekskap å få på flyet til København heller, men jeg fikk ordnet et flyselfie delvis under tvang. De tynnslitte nervene mine koste seg ikke akkurat, det var rett og slett helt jævli... Enjoy your flight sa de! Ikke spesielt sa jeg..

Fra København til Washington gikk det omtrent like ille. Fyttigrisen, da hadde jeg vondt i flyskrekken da! Turbulens og all slags faenskap i hytt og pine, og turen varte i over åtte timer!! Ungen hadde på turbogiret hele veien bare for å gjøre det ekstra interessant, og ettersom det var problemer med tv-skjermene så var det ytterst lite underholdning annet enn den han lagde selv.

Fra Washington til Phoenix hadde såvidt en eneste nerve igjen. Guttungen måtte heldigvis konke ut FØR flyet tok av, men flyet var så trangt og ubehagelig at det var minimalt av de fem timene jeg fikk utbytte av. Ikke hadde de skjermer heller. Trodde nesten det var mot lover å ikke ha skjermer på setene på flyturer på fem timer, men neida...

Endelig framme i Phoenix fikk vi kjappa oss og hente bagasjen, tatt buss til bilutleie-senteret og da hadde vi vært på farten i ett døgn da vi kom dit... Ikke rart han fyren i skranka klarte å lure meg til å oppgradere leiebilen jeg allerede hadde betalt for!! Og da måtte jeg bare betale $12 ekstra pr dag... Jeg hørte Hallgeir fra Luksusfellen sin stemme som sa at «Det er jo nesten gratis. Eg syns du ska slå te Linn. Det fortjene du.» og da gjorde jeg jo det... syns bilen var fin jeg, og den lille ville ble ikke lite fornøyd han heller.

Så var det å finne fram til overnattingsstedet... i en fremmed by... i et fremmed land med omtrent hundre filer en kan kjøre...i MØRKET.
Bilen er dritkuul og kjører dritfort, men gps? Nei nei nei, her må en vite hvor en skal.
Heldigvis visste jeg sånn noenlunde det. Jeg er Google Maps-nerd og hadde jo pugga noen kart... men i mørket? Det gikk litt fort i mørket og jeg glemte den første avkjørselen og oppdaga det etter en stund mot sørøst istedenfor nord. Men når feilen ble retta opp så kom vi der vi skulle litt etter vi skulle vært der.

Jeg ville sove, klokka var tross alt elleve på kvelden og vi hadde ikke vært i en send på langt over et døgn. Klokka 04:10 får jeg klar beskjed av guttungen at det ikke går an å sove mer... men jeg kan love jeg motbeviste den påstanden!! Men klokka seks måtte jeg gi meg og stå opp for han var så himla sulten..

Jeg kjente nervene bygge seg opp, for udag måtte jeg kjøre både her ig der på de ville veiene, og Arizonians kjører som ville svin! Men med en ny titt på Google Maps var vi på Subway før klokka var åtte...

Med mitt nå innebygde Google Maps fant we Safeway så vi kunne handle shampoo og ei kasse med vannflasker til en slikk og ingenting. Deretter fant vi Castles'n'Coasters. Vi droppa coasters'ene men tok ei lang runde minigolf i solsteiken 😊

For å ikke snakke om alle dollarene som forsvant her:

Etter order fra sjefen ble det biff på Lonhorn Steakhouse til lunch... Det vil si han hadde biff, og jeg hadde kaninmat... men det var sikkert godt det også.

Men dagens høydepunkt, ifølge reiselederen på syv år, var jo Sky Zone Trampoline Park, som jeg også naturligvis fant fram til, og hjem igjen en helt annen vei, etter hukommelsen. Gudd å ho skryter, tenker du... Jepp!!
Sky Zone var morro, men nå kjenner jeg at det nærmer seg slutten av tredveårene og det kjennes som om jeg synger på siste verset etter idag 😉

Tilbake på rommet, med takeout
-kvelds er det såvidt jeg klarer holde øynene åpne, og kanskje sover vi hele dagen imorra istedenfor å finne på noe...

Syns jeg ser det....

Reisefeber eller nervesammenbrudd?

Nå er det mindre enn halvannet døgn til jeg må sette meg på flyet... Gleder meg til å komme fram, men selve «getting there» kunne jeg gjerne spart meg for... Jeg har vært kvalm i snart ei uke allerede...
Håper vi kommer fram der vi skal når vi skal, og hvis du vil se det vi ser så bør du sjekke innom her med gjevne mellomrom de neste ukene. Jeg skal instruere min sønn til å dokumentere hvis jeg fullstendig mister kontrollen 😉

Kvalitetstid?

Det er visst snøstorm idag sier de... men ettersom det er snakk om det blide Sørland så kan det bety så mangt. Det mest dramatiske som har skjedd utenfor her er at sykkelen min har kanta. Det er igrunn litt dramatisk for jeg orker ikke gå ut for å sette den opp igjen så jeg bare ser på den fra kjøkkenvinduet.



En annen ting med denne sørlandske snøstormen er at det ikke nødvendigvis blir så mye snø ut av det, jeg ser grusen fremdeles tydelig..

Men det var ikke det jeg egentlig skulle skrive om. Dessverre har jeg den egenskapen at jeg lett lar meg avspore,og det uten hjelp fra noen. Poenget med å nevne dagens snøstorm var jo for å fortelle at jeg og den Lille Ville (som dere som kjenner meg vet at er den «noe» aktive 7-åringen min) idag var og badet!!! Det hører med til historien at vi ikke var på stranda, men i Aquarama. Men litt applaus syns jeg vi fortjener for vi var for det meste i utendørsbassenget og vi kunne SE stranda derfra. Ja det var forsåvidt bare flaks at vi så stranda i denne snøstormen... Det var ingen problem å holde hodet kaldt for å si det sånn. 

Jeg er langt ifra en erfaren blogger, men jeg har skjønt såpass at her burde jeg lagt inn et bilde av meg med flawless sminke, solbrun kropp og en bitteliten bikini. Gjerne med snøfnugg i håret for å gjøre det hele mer uimotståelig. Men jeg er en av dem som bader uten sminke og er solbrun kun få timer i året. Og den lille bikinien hadde blitt spist opp av enkelte kroppsdeler tror jeg. Så kanskje neste gang.

Etter friskus-aktiviteten gikk jeg med på enda flere forespørsler fra Lille Ville og vi gikk, nei ikke i denne føyka - vi kjørte, opp på McDonald's for et skamfullt måltid før kvelden var omme. Og det er nå jeg til poenget. Tror jeg.

Jeg lærer aldri. Ut å spise med min sønn er aldri kvalitetstid!!! Han lurer meg til å tro det blir det hver gang! Stort sett blir jeg sittende alene og spiser mens han freser rundt som en duracell kanin. Idag lovet han meg at vi begge skulle sitte med bordet og kose oss og ha litt kvalitetstid. Og et eller annet sted har det gått galt i oppdragelsen, for kvalitetstid betyr nemlig ikke nødvendigvis at vi snakker sammen eller er opptatt av det samme. 



Jeg tror bare jeg gir opp. Men sjefen sjøl sa han hadde hatt det koselig så da får det vel være greit... Jeg går sikkert på samme smellen igjen ganske snart. Lurer på hvor mye kvalitetstid det egentlig blir når vi reiser til USA? Jeg er skeptisk... 

 

CLUELESS

BD9O3_lTZEk


En gang må være den første, og nå som jeg pusher førti (ja det skulle du'kke trodd) så er det på høy tid å begynne å blogge. Har ikke bestemt meg for hvilken farge det blir, men kan ikke se for meg rosa... Ikke noe galt med rosabloggere altså, men det er kanskje ikke helt meg. 

Jeg aner faktisk ikke hva jeg gjør så det blir sannsynligvis veldig lite spennende her med det første, men følger du med så kan det hende jeg glimter til.

Jeg har forøvrig hørt rykter om det å bli førti, og jeg er spent på hvilke rykter som er sanne. Er det for eksempel innafor å ha en kjæreste som er i tyveårene da? Jeg er skeptisk... men for all del, jeg skal ikke være vrang...

Mens jeg lurer på hvilken retning denne bloggen tar etterhvert blir det muligens endel lite gjennomtenkte monologer, noe som for meg kommer helt naturlig. 

I utgangspunktet har jeg lovet å lage en blogg så venner og familie kan følge meg og den lille ville på årets USA-tur. Nå tror du kanskje vi reiser til USA hvert år, og det var egentlig meningen,men sannheten er at det er løgn. Vi skal dit om en måned, og jeg håper så mange som mulig følger meg/oss. Hovedsaklig for å kunne sende ut Mayday-poster når jeg har kjørt oss vill...

Nå lurer jeg bare på hvordan siden min ser ut når jeg poster dette så jeg må bare få avslutta så jeg ser hva jeg har gjort.

Snakkes

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017
LinnHo

LinnHo

39, Kristiansand

Pusher 40 og er single, men har ingen katter.... Jeg er overbevist om at det finnes et liv etter fylte 40 år, og det tenker jeg å bevise. Har en sønn på 7 år som forventer at det stadig er noe gøy på gang, og stort sett blir det sånn...

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits